En månesyk Apollo 11

Sommeren 1969 reiste tre amerikanske astronauter til månen på et eventyr der det praktisk talt ikke fantes rom for feil.

Idet månelandingsmodulen på romfergen Apollo 11 gled over Stillhetens hav mot landingsområdet, begynte alarmene å ringe over hele betjeningskonsollen. Neil Armstrong og Buzz Aldrin vekslet blikk. Det var kun to mulige utfall av dette: Enten ville de snart bli de to første menneskene til å gå på utenomjordisk grunn, eller så var de i ferd...

De hadde allerede registrert at de gikk for raskt og for langt vest – og utsikten gjennom vinduet avslørte at de var på vei mot et krater fylt med farlige steinblokker. Hvis de krasjlandet og fartøyet ble ødelagt, ville de bli sittende fast på månen – selv om de overlevde – uten å kunne gjøre...

De svært erfarne astronautene var imidlertid langt fra passive passasjerer. Armstrong tok kontrollen over fartøyet, vrengte det inn i halvmanuell modus, og styrte modulen over krateret og trygt ned på månens overflate, med hjelp fra Aldrin som ropte ut informasjon om høyde og hastighet. Klokken var 20:17 (universell tid, UTC) den 20. juli 1969. Ørnen...

Logg inn for å lese resten av denne artikkelen.